Kristin Aalen

**Når det årlig flytter 30.000 koreanere til USA, blir man nysgjerrig på hva slags liv de lever i sitt nye hjemland. Minari gir noen fine glimt, men jeg skulle gjerne sett mer.**

*Monica (Yeri Han) og Jacob (Steven Yeun) vil så gjerne få ekteskap og familieliv til å lykkes i USA, men de strever. (Foto: Norsk filmdistribusjon)*

Grovt sagt finnes det to slags filmhandlinger. Den ene følger Hollywoods gjennomarbeidede dramaturgi, den vi kjenner så godt at vi vet når urovekkende elementer vokser til store konflikter som må løses. Den andre handlingstypen dropper slike nærmest forutsigbare vendepunkt – i stedet aner man ikke helt hvor regissøren vil lede oss bak neste sving.

Minari av den koreansk-amerikanske regissøren Lee Isaac Chung hører til den siste tradisjonen. Han har skrevet et manus som jeg tror skal lede meg hit, men som like gjerne går dit.

Fra byen til bygda

Et koreansk par, Monica og Jacob, emigrerte til California da de var unge og forelsket fordi livet i Sør-Korea var for hardt. Hun kom fra storbyen, han fra landet, men nå, etter at datteren Anne har fylt ti-elleve og sønnen David seks-syv, har Jacob overtalt familien til å flytte til Arkansas – til et landlig miljø ikke ulikt det regissøren selv vokste opp i.

Det skal ikke bli enkelt. Monica tar seg arbeid på den lokale fabrikken slik hun gjorde der de kom fra, men lengter hjem igjen til byen. Jobben består i å skille hunnkyllinger fra hannkyllinger, men Jacob holder ikke ut den slags monotont arbeid lenger. Hans store drøm er å bli bonde og dyrke grønnsaker.

*Pappa Jacobs (Steven Yeun) store drøm er å bli bonde. Nå har han tatt familien sin med til Arkansas for å dyrke grønnsaker. (Foto: Norsk filmdistribusjon)*

Det er når han blir kjent med Paul, en meget from, karismatisk kristen Arkansas-bonde at jeg tror filmen vil dra meg et helt annet sted enn Lee Isaac Chung gjør. Paul røyker ikke, vekk med slikt i Jesu navn, utbryter han. Paul bærer et stort krusifiks langs grusveiene og vekker latter hos barn på skolebussen.

Etter klassisk Hollywood-oppskrift burde slike scener lede til en konfrontasjon, en konflikt, men det skjer ikke. Den lille familien oppsøker den lokale kirken for å få nye venner, men besøkene forblir spredte glimt. Det er uklart om de blir godtatt med sin koreanske bakgrunn.

Men den fromme Paul glir inn i Jacobs hverdagsslit og gir ham real hjelp. Koreaneren som bare hadde forakt til overs for arkansasbøndenes bruk av ønskekvist for å finne grunnvann, får smertefullt lære at det er et klokt knep. Det hjelper Jacob lite å si «vi bruker hodet hvis vi vil finne vann», han kommer faktisk lenger med det han har sett på som overtro.

Rar mormor

Heller ikke Monicas mor er forutsigbar. Den gamle damen flytter inn hos tobarnsfamilien for at det skal være en voksen i huset når foreldrene er på jobb. Men mormor er ikke flink til å lage mat, hun ser gjerne på kampsport på tv og lærer barna om koreanske urter – blant dem planten Minari som hun sår frø av ved elvebredden. Minari gir deg medisin hvis du er syk, wonderful, synger mormor.

Sønnen David (Alan S. Kim) lider av en hjertefeil og må ikke utsette seg for anstrengelser. Her med mormor (Yuh-Jung Youn). (Foto: Norsk filmdistribusjon)

En Hollywood-dramaturgi ville vridd og vendt mormoren tydeligere inn i et konfliktmønster. Lee Isaac Chung nøyer seg med å gjøre henne til en sjarmerende, litt rar samtalepartner for sønnen David, han som stadig må advares om at han ikke tåler fysisk anstrengelse fordi han har et svakt hjerte. Gutten misliker at mormor ikke lager god mat, men får gradvis sans for den gamle damen.

Et skjult under

Minari er ikke fri for konflikter, de brettes bare ut på en annen måte og i en annen rytme enn vi er vant til, som da Monica vil flytte tilbake til California fordi hun synes ektemannen setter den krevende gårdsdriften høyere enn samholdet i familien, en skuffelse hun ikke lenger orker å bære.

Stort sett må man skru over på en annen frekvens enn den hollywoodske, tune seg inn på det mer poetiske, godta at fortellingstrådene henger og slenger litt i vind og solstråler.

Jeg har stor sans for filmskapere som lager film på denne måten, men for meg blir Minari likevel uforløst og utydelig.

Eller kanskje jeg er ødelagt av årelang erfaring med klassisk dramaturgi? Kanskje vi bare skal skjøte sammen de små hintene rundt hjertesykdommen til David, glede oss over bønnene som mamma Monica ber for ham, tåle besvergelsene som karismatiske Paul strør om seg med, puste lettet ut ved mormors utbrudd du skal ikke dø! og lytte til hennes tro på Minari-plantens helbredende kraft.

Den tålmodige seer vil oppdage at Lee Isaac Chung i sitt antydende filmspråk har flettet inn et Guds under i Monica og Pauls strev med arbeid, ekteskap og familieliv. For da legen på sykehuset i byen sjekker lille Davids helse, sier han: Hullet i hjertet er blitt mindre. Hva dere enn gjør der ute på landet, ikke endre på noe!

Til tross for sine svakheter blir Minari en film som vever inn en tro på nytt liv når alt synes håpløst. Det er slett ikke å forakte.

Publisert i Vårt Land 10. juni 2021

Lengselen etter et bedre liv

Når det årlig flytter 30.000 koreanere til USA, blir man nysgjerrig på hva slags liv de lever i sitt nye hjemland. Minari gir noen fine glimt, men jeg skulle gjerne sett mer.

**Når det årlig flytter 30.000 koreanere til USA, blir man nysgjerrig på hva slags liv de lever i sitt nye hjemland. Minari gir noen fine glimt, men jeg skulle gjerne sett mer.**