Keiserens klær sitter ikke helt
Kristin Aalen
KEISERENS SPLITTER NYE KLÆR
Terningkast: 4
Forsøket på å modernisere eventyret ”Keiserens nye klær” har en utmerket idé. Men det skorter på utførelsen.
Den lekne keiseren (Cato Skimten Storengen) og hoffdamen Divana (Ingrid Rusten) i et lystig øyeblikk. (Foto: Rogaland Teater)
Regissør Nina Godtlibsen begrunner riktig godt i Teatermagasinet hvorfor hun vil fornye H.C. Andersens 180 år gamle eventyr. Hun minner om hvor ofte vi er redde for å stole på vår egen opplevelse og si fra hva vi synes.
Alle har godt av budskapet om å gå mot strømmen med egne meninger. Idet jeg skriver min anmeldelse, nøler jeg jo: Jeg bør ytre meg rosende slik at alle blir fornøyde og glade, teatret så vel som publikum.
Men Godtlibsen oppfordrer til ærlighet. Vel, dette sitter ikke helt. Hun har lagt inn for mange innfall i stedet for å dyrke de beste skikkelig. Skyldes det noe så banalt som at Andersens eventyr er i korteste laget til å fylle en fem kvarters forestilling?
Keiser´n befaler
Nå er det ikke bare-bare å trekke en intelligent klassiker ut i begge ender. Godtlibsen lykkes i noe, som å ordspille med den velkjente leken ”keiser´n befaler”. Keiseren vil slett ikke gå i statsråd og befale fordi han synes det er så kjedelig. Derimot vil han gjerne herje rundt på slottet og leke, fingermale og høre gjester bruke en morsom dørklokke.
Snart tar vi tegningen: Folket elsker keiseren sin fordi han ikke er grå og sur, men en leken regent som gir sine undersåtter tivoli og sukkerspinn så ofte de vil ha. Derfor er han populær hos barna i riket. En av dem er August, en gutt som tør å være så annerledes at han kler seg ut som en rosa Puna-flamingo.
Hint om klimakrisen gir grunn til å la snømenn entre scenen i starten. Den lekne keiseren (Cato Skimten Storengen) tar en sang. (Foto: Rogaland Teater)
Dette er greit nok som teaterfiksjon. Men hvorfor ikke gå rett på sak i stykkets åpning? Hvorfor denne forvirrende dialogen om en drøm keiseren har hatt om trusler fra verdensrommet, tett fulgt av utsagn fra hoffdamen Divana som byr ham på en smoothie så ekkel at han må spy, før de to jabber i vei om miljøballonger og kufis og ender i en sang om snømenn, slik at vi kan få se noen barn kledd ut som nettopp snømenn.
I stedet for slike hjelpeløse hint til klimakrisen, burde regissøren dyrket den brukbare ideen med at Divana er forelsket i keiseren. Men han er for sjenert til å kjenne på slike følelser. Ikke før på slutten av stykket tas tråden opp igjen. Det er for halvhjertet.
Bedragerne kommer
Etter stykkets langdryge åpning er det omsider duket for H.C. Andersens originale skurker, morsomt oppdatert med navn à la vår tids moteskapere, Coco og Valentino. Ideen om at de hacker seg inn i keiserrikets rikskringkasting og presenterer falske nyheter, er fornøyelig turnert. Plutselig faller keiseren i popularitet fordi folk tror han vil bygge parkeringshus heller enn tivoli og servere søtt bare på lørdager.
Bedragerne kommer (Mette Arnstad og Marko Kanic) for å lure Keiseren trill rundt med usynlige klær. (Foto: Rogaland Teater)
Er det rart han må bestille nye klær til en fest for å gjenvinne folkets gunst? Slik kan bedragerne sette sin sleske plan ut i livet. De vil tjene seg rike på å veve og sy klær av et så fint stoff at de dumme og de som er uegnet i jobben, ikke vil kunne se det.
Et magisk teaterøyeblikk
Andersens idé er genial. Den er også velegnet til å spilles ut for våre øyne. Det gjøres utmerket i scenen der hoffsekretær Kjell Arne sendes til bedragerne for å se på stoffet. Da skuespillerne Mette Arnstad og Marko Kanic løfter det usynlige materialet og skryter av striper i turkis og gull, inntreffer et magisk teaterøyeblikk, faktisk bedre enn å lese om det i bokform.
Men Godtlibsen gjør for lite ut av angsten hos de voksne for å dumme seg ut hvis de røper at de ikke ser noe stoff. Dermed står heller ikke guttens fantastisk modige avsløring av sannheten sterkt nok fram.
Den ærlige gutten August (Nikolai Hult Simenstad) får oppmuntringer av moren sin. (Foto: Rogaland Teater)
Slutten blir i stedet fylt med pedagogiske formaninger om å være tro mot seg selv og fri som en rosa flamingo. Det er velment, men teatermagi er det ikke.
Greit spill, svak sang
Spillet til amatørene fra Barne- og Ungdomsteatret er preget av fin spilleglede. Flott!
Blant de voksne skuespillerne peker Marko Kanic seg ut som en tidvis festlig bedrager der han snakket et slags svensk. Andre ganger virker han stiv og utilpass. I det hele tatt gjør de proffe i ensemblet en grei innsats, men mangler den ekstra nerven som gjør forestillingen uforglemmelig.
Godtlibsen har også lagt inn noen sanger, men ingen av skuespillerne synger godt nok til at disse blir værende i minnet.
Publisert på aftenbladet.no 10. februar 2017.
Keiserens splitter nye klær
Av: Nina Godtlibsen etter H.C. Andersens eventyr.
Regissør: Nina Godtlibsen
Scenografi og kostyme: Therese Arildsdatter Riis
Komponist: Arne Nøst
Lyd: Andreas Veire
Musikkproduksjon: Frode Ytre-Arne og Svein Ragnar Myklebust
Dramaturg: Michael Evans
Koreograf: Dennis De Visscher
Med: Cato Skimten Storengen, Lars Funderud Johannessen, Mette Arnstad, Marko Kanic, Roar Kjølv Jenssen, Ingrid Rusten.
Fra Barne-og ungdomsteatret: Michael Collins, Nikolai Hult Simenstad, Martine Thornes, Ingrid Leinum Stormoen, Jens Cranner Dahle, Jørgen D. Dydland, Mina Gudbrandsen, Malin Christin Høines, Keanu McNeil Egeland, Brage N. Grindeland, Mie Margretha Velken Opsanger, Sanne Samuelsen.