**Romantiske dramakomedier er vriene å løfte ut av stereotypiene. The Big Sick lykkes fordi manuset bygger på levd liv.**

*Finnes det en verden der Kumail (Kumail Nanjiani) og Emily (Zoe Kazan) kan leve godt sammen over kulturgapet?*

Synd at filmen har beholdt den engelske tittelen som jo kan skremme unna de fleste. Visst handler det midtveis om et langvarig, alvorlig sykdomsforløp, men slapp av. Mens unge Emily ligger i kunstig koma på et sykehus i Chicago, får vi se hvordan kjæresten hun nettopp slo opp med, Kumail, takler livet sitt videre.

Det er blitt en filmfortelling som pendler mellom såre, sorgfylte øyeblikk og herlig lattervekkende episoder.

Manuset er skrevet av Kumail Nanjiani og Emily V. Gordon – han pakistaner i USA, hun hvit amerikaner. De forteller sin egen historie om hvor vanskelig det var å bygge bro over kulturmotsetninger, før de til slutt ble et ektepar mot alle odds.

I filmen spiller Kumail seg selv med en lun, keitete sjarm mens hun levendegjøres friskt og temperamentsfullt av Zoe Kazan.

Relevant i Norge

Romantiske dramakomedier fra USA kan føles irriterende amerikanske og lite interessante for oss skandinaver. Men i landet som kalles the melting pot, har mennesker fra ulike kulturer trolig større sjanse for å støte på hverandre i arbeidsliv og fritid enn det vi har.

Det store gross av etniske nordmenn og norsk-pakistanere må til film, tv-serier og medieoppslag for å lære om hverandre fordi vi har så få sosiale møtepunkter.

USA synes å være noen hestehoder foran i kultursammensmelting (skjønt de har sine utfordringer der òg). I alle fall gir The Big Sick et varmt bidrag til økt forståelse, formidlet med en selvironisk, kritisk humor på vegne av begge kulturbakgrunner.

*Med vekslende hell holder Kumail det gående som standupartist.*

Fritidsarenaen i filmen er denne: Emily oppsøker en kveld en pub der Kumail underholder som standupartist. Han har bodd i USA siden han var 14 år, har vent seg til en amerikansk livsstil og vips, der blir hun med ham hjem og blir natten over i hans temmelig enkle ungkarshybel.

Snart blir de to et par som virkelig trives med å være i samme båt. Men kjærlighetens farkost styrer ubønnhørlig mot truende skjær.

Møt foreldrene

Motsetningene kan være store mellom familier i samme kultur, tenk bare på viderverdighetene i Svigers er aller verst (Meet the Fockers) og dens oppfølgerfilm. Hvor mye verre er det ikke mellom ulike etniske grupper!

I The Big Sick får vi møte foreldreparene til Kumail og Emily hver for seg. Noe av det morsomste er middagsmåltidene i hans familie. Skjønt det er 15-20 år siden foreldrene emigrerte fra Pakistan, holder de ennå beinhardt fast på sin egen kultur.

De er overbevist om at Kumail er en aktivt troende muslim og aner slett ikke at han spiller dataspill i stedet for å knele på bønneteppet.

Moren hans satser energisk på å få unge kvinner fra aktverdige pakistanske familier til å komme ”tilfeldig” innom når den ugifte sønnen er på besøk i barndomshjemmet, en metode som broren hans allerede har lykkes godt med. Her sørger regissør Michael Showalter for det ene øyeblikket mer komisk enn det andre.

Men stakkars Kumail tør ikke tro på at kjærligheten vil blomstre fram etter et arrangert giftermål slik foreldrene hans opplevde i sin ungdom. Samtidig skremmes han av nyheten om en fetter som familien har slått hånden av etter å ha giftet seg og fått barn med en hvit kvinne.

Emilys foreldre

Like kostelig er møte mellom Kumail og Emilys foreldre. De får brått kontakt da hun rammes av den store sykdommen og må legges i kunstig koma.

*Glitrende spill fra Holly Hunter (Emilys mor) og Ray Romano (faren) i møte med Kumail. Men hvorfor i all verden fortsetter han å komme til sykehuset og bry seg om Emily? undrer de.*

Nå kunne det ødelagt mye at den ene hovedperson forsvinner inn i bevisstløshet i store deler av filmen. Men ventetiden viser seg å bli en perfekt modningsprosess for den potensielle svigersønnen og de skeptiske svigerforeldre. De vet at datteren gjorde det slutt med Kumail før hun ble syk.

Når episodene fungerer så godt, skyldes det glitrende spill fra Holly Hunter (Emilys mor) og Ray Romano (faren) i møte med Kumail. For hvorfor i all verden fortsetter han å komme til sykehuset og bry seg om henne? undrer de.

Også dette kunne endt i filmatisk katastrofe. Men virkelighetens Kumail og Emily (som opplevde noe lignende) setter med stor oppfinnsomhet sammen scener fulle av snodige replikker og rare opptrinn som bringer ham nær foreldrene hennes på en usentimental måte. Særlig Hunter er ubetalelig morsom i en episode der hun utagerer mot en annen publikummer under Kumails standupnummer på puben. Og Romanos farsfigur får komme med solid livsvisdom: - Hvis du er utro og føler deg ussel etterpå, da vet du at du elsker henne du er gift med. Kjærlighet er neimen ikke enkelt, sukker han.

Vær ærlig

I lengste laget gjør regissøren det vanskelig for Kumail og Emily å finne tilbake til hverandre, og det går an å innvende at han bruker litt for lang tid på å komme i mål der de øver seg i ærlighet overfor hverandre.

Samtidig er det noe deilig sjarmerende og psykologisk realistisk med all nølingen mot slutten. Her gis det ingen lettvint happy end ved dørene.

The Big Sick er ikke filmen som får deg til å gapskratte i to timer, men den lirker med sin underfundige humor inn godhet og godvær for to mennesker som så inderlig gjerne vil seile videre i samme båt – på et hav av kulturforskjeller.

Publisert i Vårt land 21. september 2017.

Krevende kjærlighet over kulturgrensene

Romantiske dramakomedier er vriene å løfte ut av stereotypiene. The Big Sick lykkes fordi manuset bygger på levd liv.

**Romantiske dramakomedier er vriene å løfte ut av stereotypiene. The Big Sick lykkes fordi manuset bygger på levd liv.**