Kan terroristens mor og offerets enke forsones?

Kristin Aalen

Den spanske tv-serien Patria er en hjerteskjærende fortelling om hvordan ETAs terrorvirksomhet har skapt uforsonlige sår mellom baskerne selv.

Bittori (Elena Irureta) finner sin ektemann Txato (José Ramón Soroiz) skutt og drept på broen i den baskiske byen de bor i. (Foto: HBO)

Utfordringen for norske seere er at vi kan så lite om den baskiske terrorist-organisasjonen ETA. Det er verdt å oppdatere seg litt: Den selvstyrte regionen Baskerland – på baskisk kalt Euskadi – ligger nordøst i Spania. 

I ETAs tidlige år på 1950- og 60-tallet brukte medlemmene vold for å bekjempe undertrykkelsen av baskisk identitet fra det fascistiske Franco-regimet. Tiåret etter Francos død i 1975 er det derimot spanske sosialdemokrater som kriger mot ETA ved å opprette dødsskvadronen GAL. Den drepte og skadet et femtitall baskiske nasjonalister, med og uten bånd til ETA. Dette kalles den skitne krigen. 

Dermed har vi de viktigste premissene for hendelser lagt til en navnløs småby i den baskiske provinsen Gipuzkoa. Serien bygger på en roman av Fernando Aramburu, en forfatter født i provinshovedstaden San Sebastian, på baskisk Donostia. 

Det er imponerende hvordan vi får følge to familier over to tiår, som gir innblikk i en tragisk historie sett gjennom et baskisk perspektiv. 

Txato drept

De grufulle og sorgtunge hendelsene, ofte akkompagnert av øsende regnvær, skildres gjennom to voksne venninner, Bittori og Miren. Mennene deres, Txato og Joxian, er uatskillelige venner enten de trener på sykkel eller sitter i baren. 

Bittori (Elena Irureta, til venstre) og Miren (Ane Gabarain) var nære venninner. Men drapet på Bittoris mann Txato endret alt.

Men det varme vennskapet mellom hustruene blir til en isfront da Bittoris ektemann, Txato, blir skutt i et attentat på 1990-tallet. Drapet skjer etter at noen har tagget byens vegger og dører ned med uttrykk som Txato forræder og Txato tyster. Beskyldningene kommer etter at han som eier av et transportfirma har nektet å betale revolusjonsskatt for næringsdrivende til ETA. 

En av de som blir tatt for drapet, er Mirens eldste sønn, Joxe Mari, medlem i ETA og full av raseri over spansk overherredømme. Hvordan sivilgarden i Madrid bruker tortur for å få fram tilståelser hos de baskiske fangene, er aldeles redselsfullt (episode 7). 

Det tragiske mordet på Txato setter spor i begge familiene helt inn på 2010-tallet. Bittori, som har flyttet vekk fra småbyen, bestemmer seg for å komme hjem igjen da ETA legger ned våpnene. Hun oppdager raskt at verken Miren eller andre vil hilse på henne. Byens prest, også han en ETA-sympatisør, ber i fromme talemåter om at hun holder seg borte.  

Slik slipes spørsmålene: Kan man forstå at en ung mann ble terrorist og at hans mor støtter ham? Er forsoning og anger mulig slik Bittori håper, eller må uvennskap og bitterhet fortsette som Miren tror? 

Pendling

Vi møter de to familiene dels på 1990-tallet da barna er håpefulle unge voksne, dels etter at ETA la ned våpnene for godt i 2011 og Joxe Mari sitter fengslet på livstid. 

Den spanske sivilgarden i Madrid torturerer de baskiske fangene for å få dem til å tilstå.

Men utfordringen i første episode er å henge med i pendlingen mellom fortid og nåtid. 

Oppmerksomme og tålmodige seere vil få lønn for strevet. Regissørene Óscar Pedraza og Félix Viscarrat gir heldigvis visuelle grep til hjelp: Hustruene Bittori og Miren har gråhvitt hår på nåtidsplanet, Mirens ektemann Joxian har blank isse. Barna deres er i nåtid ikke lenger håpefulle tenåringer, men voksne pluss/minus 40 tynget av sorg, lidelse og bekymringer. 

For eksempel har Mirens yngste sønn, Gorka, blitt en poet som arbeider fredelig for det baskiske språk. Han har fått seg mannlig samboer, noe som ikke omfavnes i et katolsk samfunn. En hjerteskjærende scene der Gorka besøker storebror Joxe Mari i fengslet, ender i krangel. De tar avstand fra hverandre, den yngste fordi den eldre er terrorist, den eldre fordi lillebroren er homofil. 

Og hva Gud angår, mister noen troen på ham i all lidelsen og sorgen. Andre trygler sin yndlingshelgen om å få barnet sitt ut av fengsel eller friskt igjen etter sykdom. 

Stumt raseri

Sterke katalysatorer som likevel tvinger fram et nytt forhold mellom personene, er alvorlig sykdom og nok et meningsløst drap. Mirens datter, Arantxa, har fått hjerneslag og sitter på nåtidsplanet i rullestol hos foreldrene. Hun kan bare kommunisere via tastetrykk på en datamaskin. 

Enken Bittori besøker stadig sin manns grav for å bearbeide følelsene etter drapet på ham.

Arantxa insisterer rasende på forsoning. Det er rørende hvordan hun som den eneste i familien tar imot Bittori. Enken på sin side rammes på sine eldre dager av uhelbredelig kreft og har bare ett ønske før hun skal dø: Å få vite hvem som skjøt Txato, og å tilgi gjerningsmannen. 

Mirens mann, Joxian, får en øyeåpner da den lokale slakterens sønn, også han et ETA-medlem, blir drept av politiet. – Alle lyver, gråter slakteren, – de bruker de unge og tror de er helter. Men det er bedre å ha sønnen sin i live i fengsel enn død i graven. 

Slik påvirkes de bitre og nedbrutte til å finne en vei videre. Patria ender på en strime av håp til tross for år med tårer og savn. Det er blitt en tankevekkende, sterk og usentimental serie, rik og balansert i sin framstilling av baskiske veier til selvstendighet og modenhet.

Publisert i Vårt Land 15. oktober 2020

Patria

Drama-serie etter en roman av Fernando Aramburu

Regi: Óscar Pedraza og Félix Viscarrat

Med: Elena Irureta, Ane Gabarain, José Ramón Soroiz, Mikel Laskurian, Loreto Mauleón, Susana Abaitua, Eneko Sagardoy, Inigo Aranbarri, Jon Olivares med flere

Spania 2020

HBO 8 episoder à 55 minutter.