Den ungarske regissøren Kornél Mundruczó fascinerer med et drama der en syrisk flyktning får kynikere og ikke-troende til å løfte blikket.

*Den syriske flyktningen Aryan (Zsombor Jéger) i mirakuløst svev over Budapests gater. Er han en engel, mon tro?*

Amerikansk filmindustri har gitt oss mang en filmversjon av tegneseriehelten som bryter naturlovene. Om nettene forvandles den høyst alminnelige hovedpersonen til en supermann som klatrer utenpå skyskrapervegger (Spiderman) eller styrter gjennom lufta (Batman, Superman) for å redde uskyldige fra skurkenes ugjerninger.

Men de overnaturlige evnene som den ungarske regissøren Kornél Mundruczó gir sin hovedperson – en syrisk flyktning – er av et annet slag.

Magisk realisme

Egentlig skulle unge Aryan Dashni endt på likhuset med andre flyktninger som politiet har skutt da de snek seg ulovlig over grensen fra Serbia. Så skjer det forunderlige at regissøren og hans eminente fotograf Marcell Rév får Aryan til å sveve – gang på gang – til tross for at kulene som gjennomboret ham, burde fått ham til å blø i hjel i krattskogen.

I Jupiters måne blandes magisk realisme, heftig action og eksistensiell, ja, religiøs refleksjon på en måte jeg aldri har sett før.

Hva filmtittelen angår, nevner regissøren innledningsvis at en av planeten Jupiters 67 måner heter Europa. Men Mundruczó overlater til oss å fundere på parallellen til dagens Europa.

Han har i et intervju med Vårt Land uttalt at et nasjonalistisk Ungarn har blitt ”det hviteste landet i Europa” ved å si nei til mennesker på flukt. Mundruczó ble så opprørt da han jobbet i en flyktningeleir, at han måtte lage filmen.

Fascinerende manus

Jupiters måne er altså ikke et sosialrealistisk drama om en flyktning som vil inn i Festung Europa. Raskt introduseres vi for legen Gabor Stern, den andre hovedpersonen. På vei til sykehuset i Budapest møter han et par misjonærer. De gir ham en Bibel og spør: – Tror du på det som står i den? – Nei, svarer legen lakonisk, – jeg tror bare på Ungarns gjenoppstandelse.

Kort etter får han eksistensielt sjokk av å se den skuddskadde Aryan lette fra golvet. – Men jeg tror jo ikke på engler, stønner Stern. Det er en mesterlig laget scene, overrumplende for ateisten i undersøkelsesrommet, men sannelig også for tilskuere av alle livssyn i kinosalen.

*De to hovedpersonene i Jupiters måne: Den fordrukne legen og flyktningen fra Syria.*

Snart får vi følge de to hvis skjebner flettes sammen: På den ene siden den stillferdige syreren som ikke forstår hvorfor han plutselig kan lette. Målet hans er å finne igjen sin far, en tømrer fra Homs, som han ble skilt fra under den ulykksalige flukten fra Serbia. Nå er ikke Homs uendelig langt fra Nasaret der Jesus vokste opp hos tømmermannen Josef. Man aner en Kristus-allegori i Aryan, understøttet av at han i svev over Budapests gater holder armene ut i en forsiktig antydet korsform.

Visuell intensitet

På den andre siden utnytter Stern flyktningen grovt. Legen har mistet jobben ved sykehuset etter å ha feilbehandlet en ung gutt som dermed døde. Hans mål er å skaffe penger til et forlik med guttens familie. Ved å selge Aryans mirakuløse evner håper han å tjene inn de forintene han mangler. Får han bare lagt sykehustabben bak seg, kan han begynne en ny framtid med sin kollega, Veronika, som han elsker.

Dermed tar kynikeren Stern med seg Aryan til et knippe hjertepasienter. De blir så skrekkslagne ved synet av den svevende mannen at de betaler rikelig med sedler for opplevelsen. Disse scenene kunne blitt kjedelig like, men Mundruczó og Rév skaper på imponerende vis stadig ny intensitet. En tett, håndholdt kameraføring gir en febril stemning samt stor visuell variasjon hver gang de engleaktige svevene finner sted.

*Kynikeren Gabor Stern (Merab Ninidze) utnytter flyktningen Aryan til å tjene penger på hans evne til å sveve.*

Men blir det action av slikt? Ja, for Aryan og Stern jages samtidig av politimannen Laszló, han som skjøt flyktninger ved grensen. Denne karen frykter for sin mentale helse etter å ha sett Aryan sveve, og gjør alt for å få ham arrestert. Her har filmskaperne laget en så heftig biljaktscene at det kan måle seg med det tøffeste fra Hollywood. Strålende!

Mennesker endres

De beste regissører er de som lykkes i å la sine rollefigurer endre holdninger i løpet av en handling. Det mest spennende i Jupiters måne er hvordan den fordrukne skeptikeren Stern (glitrende spilt av Merab Ninidze) gradvis får et nytt syn på livet.

Omsider ber han familien om tilgivelse for feilbehandlingen av sønnen deres. Langsomt innser han at han er blitt glad i Aryan som han har utnyttet. Etter å ha omfavnet ham bøyer han seg for å knytte skolissen hans. Da legger flyktningen hånden på Gabors hode som til en velsignelse.

*Magisk realisme over Budapests gater: Flyktningen Aryan får menneskene til å løfte blikket.*

Senere sier Stern: – Jeg ville ha deg for meg selv. Vi er så vant til å leve horisontalt, men du har lært meg å se opp. Før ofret folk seg for hverandre, men nå har vi glemt det.

Innsikten fører til at den ikke-troende legen i dramatiske sluttscener ofrer seg for den som trenger det aller mest. Og ungarerne løfter blikket fra bilene sine og ser mannen som svever høyt over husene og gatene i Budapest.

Ikke tenk at du skal forstå alt i Jupiters måne. Det fascinerende er hvordan Mundruczó skaper et filmatisk univers der han åpner for at vi styres av mer enn nådeløse naturlover og egennyttig politikk. Gå og se.

Jeg satt i juryen som ga den økumeniske Andreas-prisen til ”Jupiters måne” på Den norske filmfestivalen i Haugesund i august. Anmeldelsen er publisert i Vårt Land 9. november 2017

Ateisten, flyktningen og mirakelet

Den ungarske regissøren Kornél Mundruczó fascinerer med et drama der en syrisk flyktning får kynikere og ikke-troende til å løfte blikket.