Det vanskelige forholdet mellom mødre og døtre
Kristin Aalen
Terningkast: 4
Vi trenger flere kvinner i norsk film. I så måte bidrar Hjemsøkt godt. At forholdet mellom mor og datter kan bli vondt, kan dessuten egne seg tematisk for en grøsser.
Maja Lunde, forfatter av den kritikerroste romanen Bienes historie, har i høst fått en mer lunken mottakelse for klimaromanen Blå.
Nå er det interessant å se henne som manusforfatter for en norsk skrekkfilm. Her borer hun i et rent psykologisk tema: Forholdet mellom mor og datter. Nettopp fordi vi håper at en slik relasjon skal være idyllisk og lykkelig, blir det desto vondere, for ikke å si sykere, når de gode følelsene glipper.
I romanene benytter Lunde flere tidsplan. Grepet dukker i mindre skala opp i Hjemsøkt i form av glimt bakover til hovedpersonens mor, tante og mormors skjebner.
Generasjonsspennet utgjør en interessant parallell til Joachim Triers grøsser Thelma fra tidligere i høst. Men der han skrittet tydelig over i det overnaturlige, holder Lunde seg mer innenfor det psykologisk-realistiske med psykiatriske innslag, skjønt barnet med hekseaktige evner finnes i begge filmer.
Fortidens traume
Under Schizofrenidagene i Stavanger nylig ble det diskutert om traumer er en psykisk erfaring man bør legge lokk på fordi det er skadelig å snakke det vonde fram igjen. Eller er det tvert imot forløsende å hente opp noe forferdelig som skjedde langt tilbake i tid?
Hjemsøkt velger det siste.
Den vakre, men kjølige Cathrine har blitt gravid for første gang med sin partner Markus. Men hvorfor klarer hun ikke tanken på å bære fram barnet?
Like før lille julaften, da hun skal til legen for å ta abort, hjemsøker fortiden henne ved at hennes gamle far dør. Dermed må hun reise til barndomshjemmet på landet for å forberede salg av huset.
Huset i snøen
Enhver som har sett noen grøssere gjenkjenner klisjeen med det gamle huset der det knirker i dører og knaker på loft straks hovedpersonen stiger over terskelen.
Det irriterende er at spillefilmdebutant Carl Christian Raabe benytter seg av for mange brå smell for å sette en støkk i oss. Heldigvis demper han gradvis dette slik at ubehaget i historien som nøstes opp, får gripe tak.
Kontrasten mellom hvitt for idyll og svart for destruktive krefter blir usedvanlig godt framstilt ved at den drevne fotografen Philip Øgaard har filmet et landskap på Hadeland i vakker nysnø. Slik kan grøssene inni det staselige gamle våningshuset balanseres med den hvite skjønnheten utenfor. På overflaten ser alt uskyldsrent ut, bak veggene råder mørkets og dødens krefter.
Sterke hovedroller
Det jeg liker best med Hjemsøkt, er at den kvinnelige hovedpersonen ikke er det sedvanlige vakre halehenget til en mannlig hovedrollefigur.
I rollen som Cathrine fyller skuespiller Synnøve Macody Lund scene etter scene med en rett blanding av usikkerhet, angst, men også stor kraft i møte med fortiden. For å hanskes med gespenster og mareritt sender hun flere menn på dør før hun rydder opp på egen hånd. Bra!
Hjemsøkt har også en sterk barnerolle. Ebba Steenstrup Såheim, datter til Henriette Steenstrup og Fritjov Såheim, er glitrende i rollen som nabojenta som Cathrine blir kjent med på landet. Det er imponerende hvilket bredt følelsesregister niåringen formidler, trolig godt hjulpet av Raabes regi.
Svakheter
Hjemsøkt er ikke perfekt. Flere biroller, ikke minst Jorunn Kjellsby som nabokjerring, burde vært utviklet bedre. Lunde har vevd inn for mange løse trådstumper og uklare motiver som får henge og dingle.
Det er synd, for det ulykkelige kvinneperspektivet i skjulte familiehistorier fortjener grundig belysning – i mange filmsjangre.
Publisert i Vårt Land 23. november 2017
Hjemsøkt
Grøsser
Regi: Carl Christian Raabe
Med: Synnøve Macody Lund, Ebba Steenstrup Såheim, Ken Vedsegaard, Robert Skjærstad, Jorunn Kjellsby
Manus: Maja Lunde
Foto: Philip Øgaard
Norge 2017
1 time 19 minutter
Aldersgrense: 15 år