Dønn sjarmerende om skotsk country-talent
Kristin Aalen
Nok av filmer skildrer sangtalentet som mot alle odds blir oppdaget av musikkbransjen. Wild Rose vrir på klisjeene og leverer et betagende portrett.
Countryartisten og alenemoren Rose-Lynn (Jessie Buckley) fra Glasgow må gå en lang vei før hun lykkes på scenen. (Foto: Norsk filmdistribusjon)
Hun heter Rose-Lynn, bor i et arbeiderklassestrøk i Glasgow, fikk to barn før hun fylte 18 og har sittet et år i fengsel etter en narkotikaforseelse. Nå slipper hun ut med fotlenke rundt ankelen, som krever at hun hver bidige kveld må befinne seg hjemme fra kl. 19.00 til 07.00 neste morgen. Ikke rart filmen har fått tittelen Wild Rose – 23-åringen har ikke latt seg temme og passe inn i et ryddig A4-liv.
Drømmen
Det dumme med dommen er at Rose-Lynn – som var en populær vokalist med eget band – har ødelagt for seg selv og sine egne ambisjoner. Sangstemme har hun og country må det være, en musikkstil som ifølge en legende kjennetegnes av three chords and the truth, noe hun har tatovert inn på armen.
Men puben Grand Ole Opry vil ikke ha henne tilbake på scenen fordi hun er straffedømt; og fotlenken hindrer henne i å være ute om kvelden og opptre. Så hvordan skal hun nå komme seg til Nashville, Tennessee, og bli den countrystjernen hun alltid har drømt om?
Det eneste som står i hodet på Rose-Lynn (Jessie Buckley) er å komme seg til Nashville. Moren Marion (Julie Walters) forlanger at hun skal ta seg av barna sine i stedet.
Så langt tenker enhver filmtitter at aha, resten vil lede outsideren fra Skottland langs en altfor velkjent vei der hun overvinner alle hindre, kommer seg til countryens fødeby i USA for så å bli oppdaget og berømt. End of story.
Ansvaret for barna
Men nei, det går ikke akkurat slik. Det nydelige med Wild Rose er at manusforfatter Nicole Taylor leker med klisjeene og snur opp ned på dem. Hun nekter å la Rose-Lynn slippe lettvint unna konflikten mellom det å forfølge drømmen og det å ta ansvar for de to barna sine.
En viktig skikkelse blir moren Marion (glitrende spilt av Julie Walters) som har tatt seg av barnebarna det året Rose-Lynn satt i fengsel. Hun er oppgitt over at datteren bare er opptatt av egen karriere og lar den gå foran de forsømte ungene.
Rose-Lynn (Jessie Buckley) får seg jobb som hushjelp hos den velstående Susannah (Sophie Okonedo).
Moren krever at Rose-Lynn jobber som hushjelp, tar seg av barna sine selv og holder seg hjemme om kveldene. Slik blir A4-livets trange gjerder satt opp for henne.
Hva livet krever
De beste filmportrettene er de som gjør det vanskelig for hovedpersonen å nå målet. Manusforfatteren sørger for at Rose-Lynn må justere mye. Riktignok hun kommer seg til London og får møte BBCs country-show-legende Bob Harris, men han spør hva hun har på hjertet med sangen sin. Og ja, hun drar til Nashville, men der går det ikke slik hun tror. Nok sagt.
Langsomt innser antihelten at countrysang krever mer enn tre akkorder – skal hun røre tilhørerne sine, må hun forstå hva livet krever og formidle det i egne tekster, rotfestet i hennes skotske bakgrunn.
Rørende spilt
En viktig grunn til at man blir på parti med Rose-Lynn til tross for hennes svakheter, er at hovedrolleinnehaver Jessie Buckley er så følelsesmessig nyansert i mimikk og replikkføring. Det ene øyeblikket leverer hun en heftig tøff-i-tryne-oppførsel, det neste er hun på gråten i skjelvende usikkerhet.
Rose-Lynn har en lang vei å gå før hun modnes som mor og klarer å ta seg av sine egne barn.
Buckley er dessuten en fantastisk sanger som framfører countrylåter med rå kraft, men også blottlegger den mykeste lengsel med stemmen sin. Det gjør det mulig å tro på Rose-Lynns pendling mellom narsissistisk kulde og famlende forsøk på å nærme seg sine egne barn.
Dertil hører at komponist Jack Arnold har skrevet noen lekre låter som går hånd i hanske med det skotske countrytalentets eksistensielle vandring. Sluttlåten There´s no place like home sitter som en kule!
Publisert i Vårt Land 10. oktober 2019
Wild Rose
Drama / Musikkfilm
Regi: Tom Harper
Med: Jessie Buckley, Julie Walters, Sophie Okonedo
Musikk: Jack Arnold
England 2019
1 time 40 minutter
Aldersgrense: 9 år